I dag brukes begrepet konservering om det profesjonelle fagarbeidet som har som mål å bevare kunst- og kulturhistoriske objekter over tid. Konservering omfatter undersøkelse, dokumentasjon og faglige vurderinger, samt nødvendige tiltak for å sikre objektets materialitet, stabilitet og historiske informasjon.​

 

En enkel måte å forstå konservering på er å sammenligne det med å konservere syltetøy: man “setter objektet på glass” i den tilstanden det er i, for å bevare det slik det fremstår i dag. Målet er ikke å gjøre det nytt, men å sikre at det som finnes, sporene av tid, bruk og historie, ikke går tapt.

 

Dette er avgjørende også i et forskningsperspektiv. Jo mer man fjerner, eller jo mer man legger til, desto vanskeligere blir det for fremtidige forskere å forstå objektets opprinnelige materialitet og historie. Konservering handler derfor også om å bevare kunnskap, ikke bare utseende.​

 

Begrepet restaurering brukes i dag i langt mindre grad innenfor det internasjonale konserveringsfaget. Historisk har restaurering ofte vært knyttet til rekonstruksjon, estetisk tilbakeføring eller subjektive forbedringer, inngrep som kan medføre tap av originalt materiale og svekke objektets autentisitet. Slike tilnærminger anses i dag som faglig problematiske.

 

I moderne fagterminologi, slik den anvendes av museer og konservatorer internasjonalt, forstås restaurering enten som en begrenset del av konservering, eller unngås som begrep. Innenfor konservering kan estetiske tiltak inngå, men disse utføres kontrollert, reversibelt og med tydelig faglig begrunnelse.

​​

Atelier Vaagland bruker begrepet konservering i tråd med gjeldende faglige og etiske retningslinjer, med vekt på minimal intervensjon, grundig dokumentasjon og respekt for objektets historiske og materielle integritet.