I dag brukes begrepet konservering om det profesjonelle fagarbeidet som har som mål å bevare kunst- og kulturhistoriske objekter over tid. Konservering omfatter undersøkelse, dokumentasjon og faglige vurderinger, samt nødvendige tiltak for å sikre objektets materialitet, stabilitet og historiske informasjon.​

 

En enkel måte å forstå konservering på er å sammenligne det med å konservere syltetøy: man “setter objektet på glass” i den tilstanden det er i, for å bevare det slik det fremstår i dag. Målet er ikke å gjøre det nytt, men å sikre at det som finnes – sporene av tid, bruk og historie – ikke går tapt.

 

Dette er avgjørende også i et forskningsperspektiv. Jo mer man fjerner, eller jo mer man legger til, desto vanskeligere blir det for fremtidige forskere å forstå objektets opprinnelige materialitet og historie. Konservering handler derfor også om å bevare kunnskap – ikke bare utseende.​

 

Begrepet restaurering brukes i dag i langt mindre grad innenfor det internasjonale konserveringsfaget. Historisk har restaurering ofte vært knyttet til rekonstruksjon, estetisk tilbakeføring eller subjektive forbedringer – inngrep som kan medføre tap av originalt materiale og svekke objektets autentisitet. Slike tilnærminger anses i dag som faglig problematiske.

 

I moderne fagterminologi, slik den anvendes av museer og konservatorer internasjonalt, forstås restaurering enten som en begrenset del av konservering – eller unngås som begrep. Innenfor konservering kan estetiske tiltak inngå, men disse utføres kontrollert, reversibelt og med tydelig faglig begrunnelse.

​​

Atelier Vaagland bruker begrepet konservering i tråd med gjeldende faglige og etiske retningslinjer, med vekt på minimal intervensjon, grundig dokumentasjon og respekt for objektets historiske og materielle integritet.